Denna artikel var tidigare publicerad på Nordlandspostens webbplats.
Artikeln finns numera inte längre kvar. Delar av artikeln återgivs nedan.
Publiceringsdatum: 2001-08-01
Ursprunglig länk: http://www.nordlandsposten.no/index.php3?detail=15176&side=forsiden
Artikelförfattare: Jon-Inge Moen
ULF LUNDELL kom presis til avtalt pressekonferanse på SAS-hotellet i går ettermiddag.
Han tok seg tid til en hel time der vi kom inn på det meste om hans turbulente liv som
privatperson og kunstner, hans forhold til den svenske pressen og om livet som 50-åring.
– Jeg gjør egentlig ikke intervjuer i Sverige. Det er bare unntaksvis når jeg lanserer
ny plate. På mitt siste album er det en sang som heter "Lycklig mann". Aftonbladet ville
vinkle sin artikkel på den, og skulle plassere meg vinkende på en karusellhest. Jeg ble
behandlet som en komplett idiot, sier Ulf Lundell, mens han nipper til sitt vannglass.
Edru
For det er vann det handler om for Uffe nå. Han har vært edru i ni år. Han går i
treningsstudio, og løper en mil hver tredje dag.
– Jeg gjør konserter som varer i tre timer. Da må en mann på min alder holde seg
i form. En turné er en berg og dalbane av en adrenalinrus, sier han.
Ulf påstår at han ikke har noen kjæreste akkurat nå.
– Hvem vet. Når jeg er seksti er jeg kanskje gift og har barn igjen, ler han.
Hardt liv
For han tror at han ikke orker de harde turnelivet mer enn et par år til. Så
kommer han inn på Neil Young som han så i Globen i Göteborg i sommer. Og er
med ett ikke så sikker likevel.
– Det var som å se en bergkjede som kom opp av marken. Og Neil Young er 57.
Hvem vet? Kanskje jeg gjør det samme, humrer han.
Etter 50
Lundell har en enorm produksjon bak seg. Han gir ut et album hvert år, maler bilder
og skriver bøker.
– Jeg har all den tid jeg behøver, men det kommer neppe noe nytt album dette året.
Nå holder jeg på å formulere livet etter 50. Det finnes en veldig spesiell frihet,
og har ikke noe behov for å forandre verden lenger. Ungene flytter hjemmefra. Jeg
blir en slags enmannsgerilja som konspirerer, smiler han.
Og ser litt tilbake på sitt liv som radikal opprører, og om sitt forhold til Sverige:
– Sverige er Sverige. Jeg både elsker og hater landet mitt. Men radikale og åpne
mennesker har hatt et helvete i Sverige de siste 15 årene. Det er mulig det har
vært slik hele tiden. Min generasjon har vært i paradiset. Vi var med på livets
mest spennende periode på 60-tallet. Nå er det solskinn for egoisme og kapitalisme.
Det er fælt å se, sier han.
Og legger til:
– Og det er neppe noe bedre i Norge.
Pudrer kaoset
Han mener at det er vanskelig å finne ut hva som er opp og ned i hjemlandet sitt.
– Hva som går frem, og hva som går tilbake er ofte vanskelig å skille. Man pudrer
kaoset i den verden vi lever i, sier han.
Ulf mener det finnes motstand mot ham som artist i Sverige.
– Det har vært skilsmisser og alkoholisme. Det finnes motstand mot livsstilen jeg har
ført. Det jeg har gjort, har Thomas Ledin aldri kunne fått til, smiler han.
– Hvilke svenske artister som har internasjonal suksess liker du?
– I dag synes jeg ABBA laget "outstanding" popmusikk. Roxette har et eller annet som
er "Catchy".
Jantelov
Lundell har fått føle janteloven så det holder. Da han kalte svenske feminister
for fittstim ble det bråk i Sverige. Han bodde sammen med en ung kvinne som
avskydde feminister.
– Jeg våknet opp av bråket rundt fittstim-debatten. Naiviteten min forsvant,
sier han om den saken.
I Bodø får han stort sett bare tid til å gjøre konsert. Men i natt hadde han
planer om å gå ut med Morten Krogvold som han kjenner fra før. Krogvold tok
imot Lundell på flyplassen.
– Det er med Bodø som i Harstad. Her oppe er det en helt annen dimensjon på
ting. Alt er så åpent, mener han.
Hater ferie
Ulf Lundell har ikke bevilget seg ferie i sommer. Han hater "semestre".
– Av og til må man jo ta seg litt fri. Men jeg er altfor rastløs til å trives
med ferie. Jeg blir aldri noen lykkelig mann. Det kan være biter av dager der
jeg er lykkelig, men kunstnere inngår ikke i konseptet lykkelig. Jeg har mine
dømmer. Alle mennesker lever av sine drømmer, sitt håp og sin lengsel.
Men egentlig er livet en umulighet, mener han.
– Hvor selvutleverende er tekstene dine?
– Jeg håper de er det. Jeg kan ikke skrive på noen annen måte, sier Ulf Lundell.
Snart skal han gjøre seg klar for konsert. Han påstår han gleder seg.
– Konsertene er min reise. De som vil følge meg, får det bra, sier han.
Og lar påstanden henge i luften.
|
|
|
